Veteran,
I kortere løp, kanskje til og med opp til maraton og kortere ultradistanse, tror jeg absolutt du har helt rett i at det er mest å hente i motbakkene—er man sterk og utholden nok vil man fly forbi mengden oppover. Men i lengre løp vil jeg fortsatt mene at man må kunne løpe nedover for å kunne hevde seg. Jeg mener ikke nødvendigvis å kunne løpe fort nedover, men å tåle det.
Jeg er ikke veldig erfaren, jeg har kun løpt et år, og så langt kun fått med meg to konkurranser (begge ultradistanse), så jeg baserer meg på det jeg leser og har blitt fortalt av mer erfarne ultraløpere. I sommer skal jeg løpe Hornindal rundt, og jeg har blitt rådet å løpe mye i bratt medbakke i treningen frem mot Hornindal (i praksis betyr dette opp og ned Varingskollen eller lignende en gang i uken). For meg vil det ikke være noe vits å løpe opp bakkene, det vil koste for mye. Men jeg må tåle å løpe ned bakkene, hvis ikke vil jeg kanskje ende opp med å måtte bryte. Forøvrig ser høydeprofilen i Hornindal slik ut:

Hvis vi går tilbake til Comrades. Selv om helningen i de bakkene ikke ser veldig skremmende ut, så er det nettopp det at distansen er så stor, og når to mil med medbakke kommer etter du har løpt i fem mil, så vil du kjenne det

Søker du på "Comrades" og "quads" på Google, vil du se at mange trener spesifikt for dette og at mange opplever skader i denne forbindelse. Generelt er brennende quads noe ultraløpere må hanskes med. Den erfarne ultraløperen Ian Torrence skrev, ikke uten grunn, artikkelen "Don't Let Downhills Be Your Downfall" for iRunFar.com i mars:
http://www.irunfar.com/2014/03/your-ultra-training-bag-of-tricks-dont-let-downhills-be-your-downfall.htmlSom sagt, ultradistansen er kanskje et særtilfelle

Men jeg vet at rask løping i medbakke anses som viktig i britiske fell races også, og der er distansene alt fra korte løp (kanskje 1500 meter) til ultradistanse.