Løping i medbakke

[bjorn]

Tror ikke det er mye aa hente i noen konkurranse ved aa spesialtrene nedover, i alle fall ikke jfr. med aa kunne loepe fort oppover, det er der sekundene raser paa og de daarligst trente faar problemer.

Gjennom årenes løp har jeg ristet av meg en del konkurrenter i utforbakker, så helt unyttig er det nok ikke å ha litt ferdigheter i utforløping

[MissHyper]

Len deg litt fremover - la tyngdekrafta jobbe for deg. Hvis du ikke er bevisst på det, lener du deg gjerne litt bakover og bremser farta. Sterke bein er en fordel (som nevnt over) men også god kjernemuskelatur. Gjelder jo for løping generelt forsåvidt, men særlig magemusklene er viktige i nedoverløping.

Jeg har et godt tips hvis du vil ha god fart i nedoverbakkene. Pass på å ha hofta i riktig posisjon. Mange har en tendens til å falle bakover med hofta (dvs ut med rompa) for å "ta i mot" støtene i nedoverbakkene. Litt vanskelig å forklare dette uten å vise merker jeg, men tenk på at du skal ha en fin holdning også i nedoverbakken. Ikke vær redd for å falle fremover. Det føles litt vågalt i starten, men det går mye raskere. En annen erfaring jeg har gjort: God fart i nedoverbakkene krever sterke bein. Så som med alt annet: Skal du bli bedre å løpe fort nedover må du trene på det.

Støtter disse to Og denne teknikken må øves på ja. Og jo mer man øver, jo bedre blir man, også på dette. Og i et løp så teller alle sekunder, ikke bare de som går oppover.

[Marjan]

Tror ikke det er mye aa hente i noen konkurranse ved aa spesialtrene nedover, i alle fall ikke jfr. med aa kunne loepe fort oppover, det er der sekundene
raser paa og de daarligst trente faar problemer. Men lykke til uansett, du maa fortelle hvis du er med i et loep hvor det er mye nedover !!

Spørs vel helt hvilken distanse det er snakk om. Skal du løpe Comrades marathon (og det er nedover det året—løpet går annet hvert år opp og ned) eller noen ultraløp med mye stigning opp og ned, så vil du nok har vel så mye å tjene på å kunne løpe nedover som å kunne løpe opp, om ikke mer. Og da må det trenes på.

Hei. Hvor mange meters stigning totalt er det der, og hvor der det forresten, jeg tar ikke Comrades paa direkten..

Comrades er i Sør-Afrika. Et av de eldste og mest kjente ultramaraton i verden.



Ultra er kanskje et spesielt tilfelle. Jeg kan kanskje være enig i at man ikke har spesielt mye å hente i nedoverbakkene, men på den andre siden har man spesielt mye å tape om man ikke kan løpe de jevnt og effektivt, og alle råd jeg har fått av erfarne ultraløpere er at jeg må trene på å løpe nedover, trene på å tåle det, rett og slett.

[Veteran]

Hei Marjan og alle andre.

Beklager at mine to ganske lange innlegg/svar forsvant, jeg kan tydeligvis ikke bruke siteringsfunksjonen, da blir alt borte
Marjan tusen takk for fin info om Comrades, jeg var selv en paatenkt ultraloeper noe en ulykke satte stopp for.
Ser paa loeypeprofilen at det ikk er neon bratte utfor, den lengste nedover fra ca. 56 km. er vel 13-14 km. og bare 300 m. hoeydeforskjell.
Det er en veldig slak nedoner der alle ganske trygt kan loepe tilnaermet normalt, selv paa asfelt vil detikke gi saa mye stoet og ubehag.
Det var en som nevnte Lillehammer, det er jo brattere ned der, men likevel syntes jeg den var slak baade sommer og vinter, ettersom jeg
baade har loept og gaatt paa ski der.
Med bratt tenkte jeg. f.eks. paa endel fjelloep tidligere, ikke minst Vassfardilten. Fra 1.050 m. ned til 350 paa etpar km. paa en gammel toemmervei/sti
med stokk og stein. Utrolig at ingen skadet seg alvorlig der. Trolig ingen av dere som er saa gamle at dere husker deet loepet.?
Selvsagt er det nyttig ogsaa aa ha trent paa nedover-loeping, men all erfaring tilsier at en tidsmessigtjener mye mer paa aa kunne "klatre". Aktuelt naa sist
i H-stafetten der jeg selv har mange gode minner. Om jeg kan nevne det, jeg tok igjen en av vaare skistjerner midtveis, og han var langt nedi bakken da
jeg vekslet paa toppen. Akkurat det ble lagt merke til av TV og presse som omringet meg etterpaa. Nesten synd om han som var en utrolig sympatis kar, og det
er han ennaa.
Jeg nevnte tidl, Fjellmaraton. og at en gruppe loep forbi meg fra Flya ned til Bygdin, de slapp loes mens jeg bremset bevist og loep i gruskanten for ikke aa
bli stokk stiv. Det skjedde nemlig med de fleste i gruppa, og da jeg var oppe i Baatskaret var de ennaa lengt nedi langbakken. I maal kom de flere min. etter
meg, tiltross for at siste mila gaar lett nedover. Jeg pratet med etpar av dem og de sa selv at aa loeep sa fort nedover i alle fall paa asfalt ville de aldri mer
gjoere. Leggene var saa stive at de vurderte aa gi opp.
Selv har jeg aldri i noe annet loep vaert saa naer elitevinneren, ca. 50 % naermere enn i en normal maratonloeype, saa det er et godt bevis paa at det baade er
lettere aa tjene tid, og samtidig mindre skadelig aa kunne klatre enn aa loepe fort nedover.
Den som kan kombinere dette har jo alle sjanser til aa hevde seg i alle konkurranser, saa aa trene begge deler er jo det ideelle. For meg var det aldri aktuelt pga,
en tidlig oedelagt rygg og hele tiden prolapssmerter, noe jeg ikke merket saa mye til oppover.
" det viktigste er ikke aa vinne men aa delta "... saa ha god trening og godt sosialt fellesskap, det utgjoer minst like mye som medaljer og pokaler.

[Marjan]

Veteran,

I kortere løp, kanskje til og med opp til maraton og kortere ultradistanse, tror jeg absolutt du har helt rett i at det er mest å hente i motbakkene—er man sterk og utholden nok vil man fly forbi mengden oppover. Men i lengre løp vil jeg fortsatt mene at man må kunne løpe nedover for å kunne hevde seg. Jeg mener ikke nødvendigvis å kunne løpe fort nedover, men å tåle det.

Jeg er ikke veldig erfaren, jeg har kun løpt et år, og så langt kun fått med meg to konkurranser (begge ultradistanse), så jeg baserer meg på det jeg leser og har blitt fortalt av mer erfarne ultraløpere. I sommer skal jeg løpe Hornindal rundt, og jeg har blitt rådet å løpe mye i bratt medbakke i treningen frem mot Hornindal (i praksis betyr dette opp og ned Varingskollen eller lignende en gang i uken). For meg vil det ikke være noe vits å løpe opp bakkene, det vil koste for mye. Men jeg må tåle å løpe ned bakkene, hvis ikke vil jeg kanskje ende opp med å måtte bryte. Forøvrig ser høydeprofilen i Hornindal slik ut:



Hvis vi går tilbake til Comrades. Selv om helningen i de bakkene ikke ser veldig skremmende ut, så er det nettopp det at distansen er så stor, og når to mil med medbakke kommer etter du har løpt i fem mil, så vil du kjenne det Søker du på "Comrades" og "quads" på Google, vil du se at mange trener spesifikt for dette og at mange opplever skader i denne forbindelse. Generelt er brennende quads noe ultraløpere må hanskes med. Den erfarne ultraløperen Ian Torrence skrev, ikke uten grunn, artikkelen "Don't Let Downhills Be Your Downfall" for iRunFar.com i mars:

http://www.irunfar.com/2014/03/your-ultra-training-bag-of-tricks-dont-let-downhills-be-your-downfall.html

Som sagt, ultradistansen er kanskje et særtilfelle Men jeg vet at rask løping i medbakke anses som viktig i britiske fell races også, og der er distansene alt fra korte løp (kanskje 1500 meter) til ultradistanse.

[Kcm]

Hei
Jeg synes det er moro å løpe nedover bratte bakker. Ved konkurranser løper jeg ofte forbi mange når jeg løper nedover.

Jeg løper med korte skritt, slapper av i kroppen og passer på at beina ikke holder igjen farten.

Er det noen som har tips på løp som går i Norge til høsten med mange nedover bakker?

Kjersti