Min ultraløpdebut, 100 km Kristiansand

Flere og flere vil kondisjonere lengre og mer ekstremt
Brukerens avatar
nonstop
InnleggCOLON 24
RegistrertCOLON 07 Jun 2010 17:12
CONTACTCOLON

Min ultraløpdebut, 100 km Kristiansand

Innlegg nonstop » 04 Mai 2015 23:41

Jeg har fullført mitt første ultraløp, og tenker at dette er det riktige stedet for å dele min opplevelse :). Her finnes det kanskje likesinnede som er interessert i å høre på det de fleste andre mener er fullstendig galskap? ;). Jeg er ikke flink til å fatte meg i korthet, så dette er et innlegg for de spesielt interesserte.

Det har lenge vært en stor drøm for meg å fullføre et ultraløp. Jeg liker både å sykle og løpe i timesvis, og jeg behersker det godt, så lenge jeg klarer å disponere kreftene riktig. Min hittil lengste løpedistanse var 50 km på trening. Ellers har jeg fullført 8 maraton. Jeg er ingen racer, og ser på meg selv som en mosjonist.

Da jeg fikk vite at det skulle arrangeres 100 km i Kristiansand, så fikk jeg en ide om at dette vil jeg prøve. Det er bare 40 min å kjøre dit, så jeg trengte ikke tenke på overnatting eller noen store organiseringer med barnepass.

I januar øket jeg mengden løping. Jeg løp mye intervaller og trente akkurat da mot pers på 10 km i vinterkarusellen. Jeg perset 31.januar med tiden 44.24. Dessverre fikk jeg influensa samme dagen, og hele februar gikk bort treningsmessig. I mars var endelig overskuddet tilbake, og jeg fikk en god treningsmåned. 350 km på en måned var ny pers for meg, selv om det i ultramålestokk er lite ;). Jeg løp både intervaller og lengre turer, oppmot 25 km. Noen dager hadde jeg to økter, så totalen ble av og til 20- 30 km på en dag.

Dessverre skulle gleden være kortvarig. Korsryggen og hoftene begynte å murre, og i slutten av mars var det så vondt at jeg ikke kunne løpe. Jeg ble stresset fordi Holmestrand maraton nærmet seg, og jeg visste at jeg ville miste de siste planlagte kvalitetsøktene. Selv med store smerter, fullførte jeg en hard intervalløkt med MHI på langfredag (i Mandal trener vi uansett hvordan helligdagskalenderen ser ut.. :D ). Dette ble den eneste økten i løpet av en 12 dagersperiode før Holmestrand 11. april.

Uken før Holmestrand hadde jeg fremdeles vondt, og begynte å bli desperat. Jeg oppsøkte en akupunktør jeg har brukt før. Jeg fikk en time med trykkbølgebehandling og en time med nåler. Dagen før Holmestrand så forsvant smertene nesten helt brått!

Under maraton kjente jeg ingenting til smertene i hoftene og i ryggen. Men jeg følte meg tung i kroppen og var nok preget av at jeg nesten ikke hadde løpt på 2 uker. Jeg ønsket likevel å prøve å perse, og kjørte hardt ut. Det straffet seg mot slutten, og jeg kom i mål på 3.42.24. Det er 49 sek etter pers.

Første økten etter Holmestrand følte jeg meg tung og ute av form. Jeg testet meg på 10 km før maraton var ute av lårene, og slet meg inn på tiden 46.53. Det er 2.29 etter persen fra januar! Det tok lang tid å få dette maratonet ut av lårene! Jeg tok det rolig noen dager, før jeg hadde to kjempegode intervalløkter som ga meg selvtilliten tilbake. 4 dager før 100 km løpet, så løp jeg den lokale løpskarusellen på klar ny pers. Jeg perset med 25 sek på 4,7 km, og ble veldig overrasket. NÅ ville jeg prøve meg på 100 km. Men så begynte smertene i hoftene igjen. Jeg fikk behandling hos akupunktøren på torsdagen, 2 dager før 100 km.

Jeg sendte mail til arrangøren om å få bytte til 50 km, og fikk beskjed om at dette kunne ordnes ved start. Kvelden før løpet var jeg ikke god. Jeg hadde vondt i magen og var kvalm, men hoftene var en god del bedre. Da jeg våknet lørdag 2. mai hadde jeg merkelig nok en god følelse. Jeg hadde ikke bestemt meg for distansen. Jeg vurderte å løpe 50 km. Jeg kunne satse på pers ved maratonpassering og bare fullføre resten frem til 50 km. 50 km har jeg klart før, men jeg hadde ingen anelser om hvordan kroppen min ville fungere på dobbel distanse. Jeg vet at jeg er sta og utholden og kan holde lenge om jeg bare ikke starter for hardt og blir for ivrig. Men jeg tvilte på at beina ville holde.

Jeg pakket med meg utstyret til 100 km: Ekstra klær, gel, sportsbarer, drikkebelter med Prolong og rødbetejuice, Crampfix, koffeintabletter og fire par sko. Ved Aquarama møtte jeg en hyggelig dame som også skulle løpe 100 km. Hun er er erfaren ultraløper, og klarte å berolige meg. Hun sa at beina ikke føles så annerledes under et ultraløp enn når man løper maraton. Hun rådet meg til å bruke de favorittskoene som jeg bruker mest på trening, selv om de har minst demping av de fire parene jeg hadde med. Dermed slapp jeg å vurdere å bruke de flunk nye Hokaskoene som jeg aldri hadde løpt på før. Jeg lot den erfarne velge for meg, og jeg tror det var klokt. Ved startnummerutdelingen klarte jeg ikke å bestemme meg for om jeg skulle løpe 50 eller 100. Hun som delte ut numrene sa: " Det er veldig fine forhold for 100 km i dag." Dermed bestemte jeg meg.. Da var det ca en halvtime til start.. Jeg tenkte at jeg skulle ha som hovedmål å fullføre 50 km og som hårete mål å fullføre 100 km på under 12 timer. Noe mer klarte jeg ikke å håpe på, uten spesifikk ultratrening i bagasjen og med bein som aldri tidligere hadde løpt lenger enn 50 km.

Ved startstreken fikk jeg litt panikk og tenkte: "Hva i all verden gjør jeg her? 100 km, og attpåtil kalles dette et NM? Jeg som bare er en vanlig mosjonist!" Jeg så løpere som jeg hadde lest om i Kondis og som i mine øyne er kjendiser. Dette var skummelt.

Men så snart starten gikk, så senket jeg skuldrene. Jeg åpnet rolig, og merket at jeg ikke var den eneste som gjorde det. Jeg kom i snakk med en annen som hadde samme mål som meg- å fullføre før løpets stengetid (12 timer). Dermed roet jeg ned og koset meg de første 50 km. Løypa var flott, været var perfekt og vi løpere smilte når vi passerte hverandre der vi løp frem og tilbake. 2 timer ut i løpet startet 10 km, og da fikk jeg hilst på kjentfolk. Vi ga hverandre tommel opp og oppmuntrende ord. Det i seg selv var motiverende, synes jeg. Jeg hadde ingen assistanse med meg, så jeg synes det var et lyspunkt å treffe noen jeg kjente i løypa. De frivillige som stod i løypa og ved drikkestasjonene var også positive og kom hele tiden med oppmuntrende ord.

Jeg holdt 5.35- 5.45 min/km tempo frem til 50 km, og passerte på 4.43.05. Dette synes jeg var en helt grei tid om jeg ble nødt til å gi meg her. Men overraskende nok synes jeg disse 50 km gikk lett. I tillegg var jeg lettet over at første mål var nådd, så nå så jeg frem mot neste mål: 100 km under 12 timer. Det kan høres latterlig ut, da jeg var i så god rute, men det var ikke det for meg. Jeg har kollapset 300 m før mål i løp før, og vet at alt kan skje.

Etter 50 km slappet jeg mer av igjen og satte ned tempoet litt. Jeg følte det gikk greit helt til ca 65 km. Vondtene som hadde sneket seg på ble plutselig så mye kraftigere. Jeg kjente at kramper var på vei og jeg hadde brennende smerter under tærne. Merkelig nok kjente jeg ikke noe i hofta, men jeg kjente mye andre steder :cry: . Jeg forstod at nå måtte tempoet ned, ellers ville krampen ta meg. Jeg satte ned tempoet, og hadde som mål nå å balansere på grensen til krampe, uten at den fikk taket. Jeg skulle holde meg løpende, men ikke se så mye på klokka. Bare prøve å holde meg på rett side av 6.30 pr km. Det var vondt og jeg følte meg flere ganger fristet til å gå, slik jeg så at noen av de andre gjorde. Det kan sikkert funke for noen, men jeg vet at jeg aldri hadde kommet i gang med de beina igjen hvis jeg først hadde begynt å gå. Av samme årsak unngikk jeg doen. De siste milene vurderte jeg dobesøk hver gang jeg passerte doen. Men jeg vet med sikkerhet at jeg aldri hadde kommet i gang igjen om jeg hadde gått på do med bein som var så nær kramper. Jeg var heldig som ikke var noe mer enn tissetrengt..

Mellom 60 og 70 km var det tungt. Det begynte å gjøre fysisk vondt, og det var fremdeles langt igjen. Det jeg gjorde da, var å trekke frem erfaringene jeg har fra lange sykkelturer. Jeg har hatt noen knalltøffe sykkelturer, der jeg har gått helt ned i kjelleren for å hente motivasjon og krefter. Jeg tenkte spesielt på en sykkeltur jeg hadde i fjor. Jeg syklet rundt Suleskard og Brokke. Det er en runde på 391 km og 4500 høydemeter som jeg syklet alene. Da jeg kom til Rysstad og det gjenstod ca 160 km, var jeg kvalm og sliten. Jeg fikk ikke i meg hverken mat eller drikke, og måtte kaste opp. I tillegg løsnet sykkelveska, og jeg brukte mye tid på å finne en provisorisk løsning til å få festet den igjen. Jeg hadde lyst til å ringe kjæresten min for å få ham til å hente meg. Likevel syklet jeg videre. Etterhvert forsvant det verste ubehaget, og jeg klarte å få i meg salte nøtter, cola og vann. Ubehaget ble erstattet med mestringsfølelse.

Jeg kjente igjen ubehaget under 100 km løpet, og tenkte:" Nå er jeg kommet til Rysstad-stadiet i løpet. Dette går over, og når det går over så er det ikke langt igjen." Dette hjalp, selv om de fysiske smertene like smertelig var tilstede.

Da jeg hadde passert 70 km var jeg skikkelig stolt av meg selv. "70% tilbakelagt", tenkte jeg, istedet for "30 km igjen". Ved 72 km traff jeg på to brisne menn som slo lens under en bro. Jeg følte meg ganske brisen selv der jeg ropte til dem og skrøt av at jeg hadde løpt 72 km.. :lol:

Resten av løpet var de største utfordringene å holde seg fra å gå på do og å holde seg løpende uten å få krampe. Jeg fokuserte på å holde meg løpende, men ikke øke tempoet, selv om jeg ut i fra pulsen burde hatt muligheter til det. Ved 95 km trodde jeg på at jeg skulle klare det på under 10 timer. Men det var først på den siste kilometeren jeg våget å øke tempoet. Da så jeg at jeg kunne flytte målet til under 9.50, så da kjørte jeg på det beina holdt. Jeg kom i mål på 9.49.29, en tid jeg aldri hadde drømt om på forhånd. Å komme i mål var en helt berusende opplevelse! Det var ikke mange mennesker der, men de som var der var så glade på mine vegne og så positive alle sammen.

Jeg har fått smaken på ultraløping. Jeg har hatt det mye tøffere, både fysisk og mentalt på slutten av maratonløp. Under et maratonløp har jeg hele veien fokus på en pers og å holde tempoet oppe. Under 100 km løpet hadde jeg mest fokus på å holde meg løpende, og svært lite fokus på tempo. Det passer meg midt i blinken. Neste ultraløp kan bli en utfordring når jeg har denne gode dagsformen og dette relativt gode resultatet å se tilbake på. En annen dagsform kan gi et helt annet resultat på et så langt løp. Et relativt godt resultat fra første løp, kan fort gjøre at jeg legger et tidspress på meg selv neste gang.

Når det gjelder ultratrening, så har jeg inntrykk av at de fleste mener at aerob trening er det viktigste, at det gjelder å samle mengde på mengde. Mengde er viktig, men jeg tror intervallene er vel så viktige. Jeg tror intervallene gjør at kroppen får et lavere komfortsonetempo. Jeg liker ikke å løpe i varmen, og finner frem sykkelen når gradestokken viser over 15 grader. Men til høsten kommer jeg til å trene intervaller som nå, og plusse på med mer mengde om kroppen tåler det.

Nå har det bare gått to dager, og jeg har ikke snakket med så mange enda. Men de jeg har snakket med, sier alle at jeg er helt gal. De fleste mener det nok ikke helt bokstavelig.. Men jeg innrømmer at før jeg selv løp 100 km tenkte at dette var galskap. Min erfaring nå er at så lenge jeg har dagsformen, klarer å holde et rolig tempo og ikke lar negative tanker styre, så er 100 km lettere enn en rask maraton. Jeg tror de fleste som har klart å fullføre maraton på en grei tid, kan klare en 100 km, om de bare planlegger et rolig tempo. For meg føltes det helt feil å ta imot en NM bronse (vi var tre damer som fullførte ;) ), når jeg vet at det er så mange damer i Norge som har potensiale til å løpe 100 km mye raskere enn meg. 100 km virker så fjernt for mange. Jeg tror det er fordi de ikke har prøvd. De tenker på at det er nesten 60 km lenger enn maraton, og tenker på hvor utslitte de har vært etter maraton. De tenker ikke på hvor mye lenger kroppen kan holde om de setter ned tempoet med 30- 50 sek pr km i forhold til maraton.

Jeg håper flere får øynene opp for ultraløp. Ultraløpmiljøet er fremdeles så lite at det for andre blir sett på som ekstremt og sært. Jeg tror veldig mange kunne hatt godt av å få bort fokus fra maratonperser, og fått mer glede og mestringsfølelse av å løpe langt og rolig.

Ja, dette ble langt. Er det noen som henger med?

Svein49
InnleggCOLON 4
RegistrertCOLON 19 Des 2012 11:29

Re: Min ultraløpdebut, 100 km Kristiansand

Innlegg Svein49 » 06 Jul 2015 08:50

Takk for fin rapport, inspirerende og nøkternt skildret.

Brukerens avatar
knut42
InnleggCOLON 479
RegistrertCOLON 21 Jan 2010 11:16

Re: Min ultraløpdebut, 100 km Kristiansand

Innlegg knut42 » 06 Jul 2015 14:49

Spennende lesning hele veien. Synes disse mestringsstrategiene om hvordan "reparere strikken for å strekke den enda lengre" er interessante, der du sammenliknet med den sykkelturen (der hadde nok lagt meg ned for å dø). Gratulerer med vel gjennomført!

fifadefend
InnleggCOLON 2
RegistrertCOLON 12 Aug 2015 03:54
CONTACTCOLON

Re: Min ultraløpdebut, 100 km Kristiansand

Innlegg fifadefend » 12 Aug 2015 04:29

very good
fifa coins | fifa coins

stighw
InnleggCOLON 1
RegistrertCOLON 12 Feb 2016 18:05

Re: Min ultraløpdebut, 100 km Kristiansand

Innlegg stighw » 12 Feb 2016 18:17

Spennende lesning. Imponert over at du taklet 100 km så bra.
Har selv bare deltatt i ett ultraløp. Undheim 2015 6 timers. Der hadde jeg lite mengdetrening, som deg, for å delta på ultraløp.
Har meldt meg på Bergen 6 timers, 7. mai, men har lekt med tanken på 100 km der. Det er også NM i 100 km.
Når jeg leser det du skriver lurer jeg på å melde meg på 100 i stedenfor :)

Du skal ikke føle deg rar for å ta i mot bronse for din deltagelse selv om du er fersk. I hele Norge den dagen var du 3. beste kvinne på 100 km, som stillte opp. Hva andre kunne eller ikke kunne fått til er irrelevant. Du var der! :)

Her er en summering av min første ultraopplevelse, hvis du er interessert: http://ultranaiv.blogg.no/1455153331_undheim_2015.html

Løpegutten
InnleggCOLON 38
RegistrertCOLON 05 Feb 2016 23:45

Re: Min ultraløpdebut, 100 km Kristiansand

Innlegg Løpegutten » 25 Mar 2016 13:14

Veldig bra jobbet! Ultraløp virker BRUTALT, synes halvmaraton virker langt jeg. :roll: Blir sliten bare av å tenke på det..

Synes det var bra at du tok med din vurdering ang. intervaller kontra mengdetrening, og at intervalltreningen kan gjøre 100 km-fart mye lettere å holde pga. at farten nødvendigvis oppleves mye saktere.


Gå til

Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: 1 og 0 gjester